Anna Benoni (1851-1939)
Anna Benoni (1851-1939)
Anna Benoni var Bodøs «Molly Malone». Kjent og kjært innslag i bybildet, hverdagsmenneske og sliter. Vi siterer Oscar Berg: «Skikkelsen som lignet et kjempestort kråkereir, gled langs gata, vuggende, smånynnende i salig ro, mens hun bar en diger einerbunt på ryggen, på vei til torget for å selge.»
ANNA BENONI, en trofast sliter i gamle Bodø by.
Historie er spennende. Den kan lære oss å få perspektiv og respekt for levd liv.
La oss løfte frem i lyset kvinner som har levd før oss. Som har gjort inntrykk.
Som fortjener å bli husket. Nå skrur vi tiden tilbake til rundt 1900-tallet.
Som et troll av eske dukket hun opp. Sa et ord og forsvant.
Skikkelsen som lignet et kjempestort kråkereir, gled langs gata, vuggende, smånynnende i salig ro. At hun lignet på et kråkereir, skyldes at hun som oftest bar en stor einerbunt på ryggen. Den hadde hun sanket på Rønvikfjellet, et av Bodøs «byfjell». Dette var en viktig del av hennes levevei; eineren solgte hun nemlig til begravelser hvor skikken var å strø einer fra kisten og helt ut til likvogna. Einer ble også brukt til rengjøring av trekar, og til røyking av kjøtt og fisk. Det var dessuten skikk å legge einer på trappa for å vise utad at det var sorg i huset. Når hun hadde kappet eineren med en stor tollekniv og laget seg en passelig bør, la hun seg på rygg foran, fikk tak på tauet og holdt fast mens hun reiste seg. Utfordrende kunne det nok være, for buntene var store, nokså tunge og vanskelig å håndtere.
Hun var et kjent innslag i bybildet før krigen, den litt krumbøyde kvinnen med einerbuntene på skuldra. Lite visste hun om at en park på stedet der hennes beskjedne husvære var, en gang skulle bære hennes navn. Anna Benoni het hun, og lenge sto et lite hvitt trekors med hennes navn på Bodø kirkegård. Høsten 2020 fikk Annas grav et nytt kors, siden det første forsvant og var borte i mange år.
Hvem var så denne kvinnen som var så kjent blant byborgerne før krigen?
Vi vet at hun vasket litt for folk, helst i ganger, ytre rom og foran disken i butikker. Finvask likte hun ikke noe særlig. Klesdrakten var enkel; hun hadde lappede og loslitte plagg, et skaut som nesten dekket ansiktet og lugger eller tresko på føttene.
Det sies at hun ikke var redd for å si sin mening. En gang oppe i fjellet stoppet en galant herremann til hest foran henne og kommenterte at ….»Det er sannelig tungt å være hest». Da kom det kvikt fra henne, der hun skottet frem under børa si….»Men hvorfor går du ikke bare ned av hesten, da»?
Anna måtte være glad i sang. Folk hørte at hun alltid nynnet på en salme mens hun kom vaggende mot torget, der hun solgte buntene sine.
I kirken, eller på Betania, hadde hun ansvar for å samle inn kollekt og etter gudstjenesten salmebøkene. En av byens bedrestilte menn sto i samtale med en venn i ytterdøra. Anna så konturene av ei salmebok i frakkelommen. Da gikk hun bort til den fine herren og sa at hun var den som samlet inn salmebøkene. Mannen ble ergerlig, sies det, og sa iltert: «Du er da et ordentlig hespetre, du Anna!» Hun sto en stund og så på han, stille og alvorlig. Så kom det mer spakt og betenkt: «Ja, kan hende det. Men vår Herre trenger vel et hespetre og».
Anna Benoni var født på Kjerringøy den 24.juli 1851, som uekte barn, som det het.
Hun vokste opp flere steder i Bodø. I 1900 var hun fremdeles ugift, men 52 år gammel, den 18.febr 1903, gifter hun seg med den 15 år eldre Johan Benonisen fra Rødøy. Giftermålet må ha kommet fort på, for det var «ikke tid til lysning».Trolig var brudgommen syk, for han døde 8 måneder senere. Hun måtte da fortsette å livnære seg selv. Folk viste omsorg for henne, og hun fikk både mat og klær i gave. Da hun ble gammel og sykelig, fikk hun plass på Gamlehjemmet og døde der den 7.oktober 1939.
Anna bodde flere steder i byen. Bl a sammen med Johan i skjærsliper Klettes gård på hjørnet mellom Storgata og Bankgata.
Anna Benoniparken
For noen år siden ble en liten park der kalt opp etter henne. Den heter Anna Benoni-parken. Vi er mange som vil hedre hennes minne med en skulptur der som viser Anna med einer-børa på ryggen. I hennes egen park. Vi har mange skulpturer i byen av brave menn, som ikke skal glemmes. Vi har noen skulpturer av nakne nøytrale kvinnekropper. Vi har havørna og en diger hvalross. Men INGEN historiske kvinner er funnet viktige nok til «å komme på sokkel».
Vår historie bør få romme også hverdagen. Vi og våre etterkommere trenger å bli minnet om tiden som engang var. Hverdagsmennesket, den trofaste sliteren Anna Benoni, fortjener en slik heder. For hun er «verneverdig»
Rita Hellem Kvig
Sigrid Sigurdsdotter, skulptur laget av Skule Waksvik fra 2008. Står i parken i Sandnessjøen. Foto: Dagrunn Grønbech
