Regine Normann var var den første kvinnelige nord-norske forfatteren som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Handlingen i bøkene hennes er ofte lagt til Nordland.
Normann var født i Bø i Vesterålen. Sin egen oppvekst brukte hun som stoff og underlag i sine første Nordlands-romaner, Krabvaag (1905) og Stængt (1908).
Til Oslokom hun 27 år gammel, tok lærerskoleeksamen, og virket siden som folkeskolelærer. Handlingen i de fleste av hennes senere bøker er også lagt til Nordland, blant annet de historiske skildringene Dengang (1912), Eiler Hundevart (1913), Riket som kommer (1915), Berit Ursin (1917) og Havørnens nabo (1921). Det miljøet hun hadde lært å kjenne gjennom arbeidet i skolen, er brukt i romanene Barnets tjenere (1910) og Faafengt (1911), mens barneboken Min hvite gut (1922) viser en dyp forståelse for barnesinnet.
Sagn- og eventyrsamlingene fra Nordland som Normann utga mot slutten av sitt forfatterskap, har en særlig betydningsfull plass i hennes litterære produksjon. Her settes de fantastiske fortellingene inn i en realistisk, natur- og folkelivsskildrende ramme. Disse samlingene er Eventyr (1925), Nye eventyr (1926), Nordlandsnatt (1927), Det gråner mot høst (1930) og Usynlig selskap (1934). I 1967 utkom Ringelihorn og andre eventyr.
I sitt andre ekteskap var hun gift med forfatteren Tryggve Andersen.
Regine Normann har fått flere gater og veier oppkalt etter seg i flere byer i landet. Blant annet i Bodø.
En av Nordland fylkeskommunes nye hurtigbåter er også oppkalt etter henne.